Ekstraordinære kriser krever ekstraordinær støtte

Ikke siden andre verdenskrig har verdenssamfunnet hatt så mange og så store kriser å forholde seg til. I sommer ble deler av Nord-Irak det fjerde området som FN definerer som level 3 (L3) – det høyeste krisenivået for humanitær katastrofe. Irak slår dermed følge med Syria, Sør-Sudan og Den sentralafrikanske republikk som humanitært katastrofeområde. Også flyktningestrømmene i verden er nå større enn de har vært siden andre verdenskrig, og det er fattige og utsatte land som i stor grad bærer byrden.

I tillegg til L3-områdene er det enorme behov for nødhjelp i områder som Sahel og Afrikas Horn samt oppryddingsarbeidet etter katastrofene på Haiti og Filipinene. I Sahel og Afrikas Horn alene regner man med at 20 millioner mennesker trenger nødhjelp i form av mat. De humanitære behovene etter krigene i Mali, Libya og Afghanistan eller de pågående konfliktene i Nigeria, Palestina og Ukraina trenger også oppmerksomhet fra det internasjonale samfunn. Utbruddet av Ebola i Vest-Afrika krever både oppmerksomhet og ressurser fra flere enn de landene som foreløpig er rammet.

Bakgrunnen for humanitære kriser er ofte komplekse og én felles årsak finnes ikke. Det alle de fire L3-krisene har til felles er at de er menneskeskapte, akutte og setter nabo mot nabo i en blodig krig. De har også til felles manglende eller ødelagte systemer for å bygge motstandsdyktighet mot eller håndtere kriser. At de alle har oppstått i land med store demokratiutfordringer, hvor makt er svært ujevnt fordelt, viser også hvor viktig det er med systemer for fredelig kamp om ressurser, makt og politikkutvikling.

Norge, som resten av verden, har en moralsk plikt til å hjelpe de som er rammet av akutt nød. Samtidig så må vi regne med flere kriser framover, ikke minst fordi klimaendringene vil føre til folkeforflytninger, ekstremvær og ressurskriser. Vi må også regne med flere konflikter som et resultat av den grunnleggende urettferdige ressursfordelingen i veden. At et flertall av de som lever under den absolutte fattigdomsgrensa nå lever i mellominntektsland viser tydelig hvordan det er fordelingen av ressursene som er problemet mange steder. Tørke er naturskapt, men sult er politikk.

Å hjelpe på de akutte krisene må derfor ikke komme på bekostning av mer langsiktig utviklingshjelp. Hvis ikke verdens ressurser fordeles bedre, marginaliserte har mulighet til å bli hørt og få innflytelse og flere land og lokalsamfunn kan bygge sterkere systemer for motstandsdyktighet vil vi få enda flere kriser.

Det er også helt nødvendig at den hjelpen som kommer tar hensyn til lokale forhold og blir levert så effektivt som mulig. Alt for ofte har formen på nødhjelp i større grad reflektert innenrikspolitiske behov i giverlandet enn behovene på bakken. Alt for ofte har man tenkt kortsiktig framfor å bygge opp en mer langsiktig motstandsdyktighet og alt for ofte har de systemene som skulle levert hjelpen vist seg å være trege, ineffektive og byråkratiske. Norge, som en del av det internasjonale samfunnet, må derfor jobbe langs tre parallelle spor.

1. Bidra til en jevnere fordeling av makt og ressurser og på andre måter bidra til at de menneskeskapte krisene ikke oppstår. Dette innebærer blant annet at vi må støtte kampen for demokrati og folkelig innflytelse. Demokrati er mer enn valg. En støtte til demokrati må også være støtte til de organisasjonene og bevegelsene som jobber for åpenhet, mot korrupsjon og for en jevnere fordeling av ressurser og innflytelse. Selv om krisene i dag er akutte er det den langsiktige utviklingen i disse landene som kan hindre at krisene oppstår eller at millioner trenger denne typen støtte også i en «normalsituasjon»

2. Støtte opp under de systemene som settes inn før en krise oppstår eller under en krise. Dette gjelder både de internasjonale organisasjonene som jobber med humanitære kriser, men kanskje enda mer de nasjonale organisasjonene og systemene for krisehåndtering. Disse vil både være tidligst ute og best kjenne de lokale forhold. At FN-systemene ofte er for trege eller for dyre når det kommer til levering av faktisk hjelp på bakken gjør det nødvendig med en full gjennomgang av disse.

3. Norge bør bevilge 10 milliarder, ca en ukes vekst i oljefondet, ekstra til humanitær innsats. Det internasjonale samfunn må alle bidra når kriser rammer. Siden disse humanitære krisene kommer i kjølvannet av en krise i den globale kapitalismen er det enda viktigere at Norge, som har blitt mindre rammet. SV mener vi i dagens situasjon har råd og plikt til å bidra med en slik ekstrabevilgning.

Nødhjelp kan ikke løse de bakenforliggende årsakene til krig eller konflikter, men de kan holde folk i live. Det er også et viktig internasjonalt signal at vi ikke står og toer hendene. Ingen etterkrigsgenerasjon har stått ovenfor så mange og store internasjonale kriser som denne. I 1936 skrev Nordahl Grieg: Edelt er mennesket/Jorden er rik/Finnes der nød og sult/Skyldes det svik. Jorden har ikke blitt noe fattigere eller sviket noe mindre siden den tid.

Uttalelse vedtatt av årsmøtet i Oslo SV, 01. 03. 2015