I disse dager arrangeres det demonstrasjoner mot det norske barnevernet i mange land. Og jeg har, som tidligere barneminister og «arbeider» i Forandringsfabrikken, mottatt både gode og vonde kommentarer om barnevernet. Jeg vet at mange har veldig dårlige erfaringer med barnevernet. Jeg har skrevet mye om det, og prøver ikke å underslå det.
Samtidig frykter jeg at endel av dem som har dårlige erfaringer går så langt i kritikken at det kan gjøre det vanskeligere for barn å få hjelp. Jeg ser også at demonstrasjonene rundt omkring har mange ulike motiver. Det er en salig blanding av fortvilte folk som har opplevd smertefulle møter med barnevernet, og konservative og reaksjonære krefter som er imot alt som smaker av barns rettigheter i egne familier. Eller kvinners, for den saks skyld.
Retorikken og påstandene som blir brukt i denne kampen mister i blant fullstendig kontakten med både bakken og virkeligheten. Selv er jeg blitt hengt ut i latviske medier som en som forherliger incest! Og hvem vil vel jobbe i barnevernet hvis det framstilles som et mini-diktatur og en overgrepsorganisasjon? Hvem orker å jobbe der hvis du må tåle å bli hengt ut daglig?
Jeg mener barnevernet må gjøre en hel del annerledes, og jobber for at det skal bli et reelt barnevern i Oslo. Barn og unge skal være barnevernets viktigste samarbeidspartnere og rådgivere, for at det skal bli tryggere å vokse opp i Norge. Det er fortsatt altfor mange som ikke får hjelp før det er for sent.
I boka mi «Du ser det ikke før du tror det» har jeg tatt opp hvor viktig det er at kjærlighet kommer inn i omsorgen. Ansatte i barnevernet er opplært til å verne både seg selv og barnet ved å opptre profesjonelt. Men barnevernsbarn selv sier tvert imot at det viktigste av alt er at noen viser at de er glade i dem: Å oppleve kjærlighet kan forandre et liv.
Mye kan gjøres hvis høyskoler og universiteter sørger for at alle som skal jobbe med barn får kunnskap nok til å se og hjelpe barn og familier som sliter. At så mange med ansvar for barn ikke lærer noe særlig om dette, er ikke Norge verdig. Det er et brudd på FNs barnekonvensjon, og det gjør at barnevernet kommer inn først når skaden har skjedd og konfliktene blir unødig store.