Av Kari Elisabeth Kaski, 1. stortingskandidat for Oslo SV
Dette innlegget stod på trykk i Dagens Næringsliv 29. august 2017.
De aller fleste tenker på kampen mot klimaendringene som miljøpolitikk. Men man bør også se klimapolitikken som fordelingspolitikk. Klimaendringene fordeler verdier og kostnader på en bestemt måte. Konsekvensene rammer noen hardere enn andre. Og for å bekjempe klimaendringene, vil kostnader og andre byrder av tiltakene også måtte fordeles.
Da Norge ble en petroleumsprodusent, var ikke klimaproblemet på dagsorden. Mye har skjedd de siste 50 årene, og nå sitter vi med omfattende kunnskap om hvordan fossil energi bidrar til klimaendringer. Nordmenn har lenge nytt godt av å bo i et land som er en stor petroleumsprodusent. Samtidig, petroleumsnæringen gjør at nordmenn har svært høye utslipp per person i verdenssammenheng.
Forsker Steffen Kallbekken ved Cicero, senter for klimaforskning har sammen med flere forskere gjort et arbeid for å beregne Norges rettferdige andel av jobben med å kutte klimagasser. Forskerne har tatt utgangspunkt i to ulike prinsipper for rettferdighet: 1. Hvilket historisk ansvar har vi for utslipp. 2. Hvilken kapasitet har vi til å kutte klimagassutslipp. Rike land har større forutsetning for å sette i gang tiltak som kan kutte utslippene. Beregningen anslo at dersom Norge skulle ta sin del av ansvaret med å bekjempe klimaendringene, betyr det kutt på minst 50 prosent fram mot 2030.
Forskernes beregninger gir oss ikke svar på hvordan kuttene konkret skal gjøres, eller hva dette vil si for folk og næringsliv i Norge. Men vi vet at stadig mer forskning slår fast at verdens kjente fossile ressurser vil gi langt høyere utslipp enn hva klimaet tåler. I et rettferdighetsperspektiv er det da vanskelig å argumentere for at det er rike Norge som skal få forrang i å fortsette å lete etter enda mer olje og gass. Tvert imot kan man hevde at ingen har mer rett til å slippe ut klimagasser enn andre, og at Norge har brukt opp sitt karbonbudsjett. Og det må få konsekvenser for alle politiske beslutninger i neste Stortingsperiode.
Denne sommeren har Statoil gjennomført en stor letekampanje i Barentshavet. Hvis vi legger klimarettferdighet og karbonbudsjett til grunn er det riktig å konkludere at det er feil å la Statoil få lete etter mer olje og gass.
Det er ikke min prioritet å sette et årstall for når Norge skal slutte å produsere olje og gass. Som stortingspolitiker vil jeg i stedet følge det samme rådet som jeg som miljøverner tidligere har gitt til de politiske partiene. Det viktigste grepet for å starte omstillingen bort fra oljen, er å slutte å lete etter oljen.
Det gjør vi gjennom å stanse framtidige konsesjonsrunder, både ordinære og i forhåndsdefinerte områder, og gjennom å ikke åpne noen nye områder for oljevirksomhet. Vi må også lukke flere områder, og legge på sterkere begrensninger for oljeindustrien i kystnære og sårbare områder. Det er mange som har glemt det, men i 2000 var det leterigger som boret etter olje i Lofoten. Takket være en stor mobilisering fra fiskere, miljøvernere og politiske partier er Lofoten nå oljefritt, men det er en kamp som må føres hver eneste dag. Det finnes ikke ett vedtak som løser alt i olje- eller klimapolitikken.
Å omstille Norge bort fra oljen vil også være lurt for norsk økonomi. Jeg er bekymret for regjeringen ikke har lyktes med å omstille Norge i den perioden vi nå har hatt med lav oljepris. Nå melder regjeringen at oljeinvesteringene er på vei opp igjen. Hvis vi får en periode med vekst i oljeprisen vil vi raskt kunne se et press på økt lete- og utbyggingsaktivitet på norsk sokkel. Det vil innebære at oljeavhengigheten vedvarer, i likhet med Norges store klimaavtrykk.
Vi må forberede oss på en virkelighet med vedvarende lavere oljepriser. Internasjonalt har vindkraft, solkraft og batterier opplevd betydelig teknologiutvikling og store kostnadsfall. Dyr olje og gass er ikke lenger konkurransedyktig, etter hvert vil også billigere olje og gass møte veggen.
Jeg har ingen illusjoner om at markedet løser klimaproblemet av seg selv. Men utviklingen innen fornybar energi og klimateknologi gjør meg optimist, og viser nettopp at politikk fungerer og kan bidra til utviklingen av nye markeder. Stortingsvalget i høst vil avgjøre om vi får politisk styring som gir mer eller mindre oljeleting, mer eller mindre oljeavhengighet, mer eller mindre klimagassutslipp. Hver eneste dag vil det i regjeringskontorene tas avgjørelser som avgjør om vi lykkes å omstille oss vekk fra olja og å legge rammebetingelser som gjør at klimaløsningene velges. Om det er SV eller FrP som har hånden på rattet neste periode vil være helt avgjørende.