Siv Karin Kjøllmoen

Hei.

Jeg heter Siv Karin Kjøllmoen, er snart 53 år, utdannet vernepleier i 1987, jobbet med psykisk utviklingshemmede, eldresektoren og barnevernet. Fra 2000 til 2011 var jeg tillitsvalgt i FO, 00 – 03 hovedtillitsvalgt i Sør Trøndelag fylkeskommune og fylkesleder i FO, 03 – 11, 1.nestleder i FO sentralt. Siden 2011 har jeg jobbet som rådgiver i Fagforbundet med hovedansvar for arbeidstid og rett til hel stilling.

Jeg kommer fra Trondheim, og erkjenner det at jeg er trønder bosatt i hovedstaden. Jeg vil aldri klare å heie på Vålerenga, Rosenborg er laget mitt. Likevel er jeg på de 13 årene jeg har bodd her blitt veldig glad i Oslo, og ikke minst Groruddalen hvor jeg har bodd siden 2009. Der bor jeg sammen med Trude og hennes to barn, Ask og Eira på 15 og 12 år.

Groruddalen med sin fargerike befolkning fasinerer meg. Skulle jeg ha hørt på hva folk sier om innvandrerbefolkningen ville Groruddalen vært en dal som overbefolkes av fattigdom, nød og sosialhjelpsmottakere, svært få ville ha vært i arbeid, det skulle ha vært farlig å bevege seg utendørs på sene kveldstimer pga kriminalitet, og de færreste snakker norsk. De fleste kvinner ville vært kledd i hijab, ja burka og niqab ville også florert.

Heldigvis er det ikke slik. Når jeg tar banen ned til byen på morgenen for å komme meg på jobb, er ca halvparten mørke i huden. Jeg tror de fleste skal det samme som jeg, på jobb. Riktignok er det mange fattige i Groruddalen men svært mange befinner seg i middelklassen, også blant innvandrerbefolkningen. Ungene deltar i idrett og vi tenker ikke over hudfarge når vi er med ungene våre på håndballkamper, innebandykamper osv. Vi har mange unger hjemme hos oss med alle nyanser fra lys til nesten svart i huden. Det eneste forskjellen for oss som foreldre er at vi passer på å ha halal pølser i fryseren. Kriminaliteten har gått ned i Groruddalen og jeg har aldri vært redd for å bevege meg utendørs, ei heller om natten. Det er riktignok noe manglende norskkunnskaper blant den voksne befolkningen, men barna snakker godt norsk, og gjør det godt på skolen. Det er noen som bruker hijab, også blant småjentene, men jeg har omtrent ikke sett noen med niqab, og helt klart ingen med burka. Det oppleves som små forskjeller når jeg tenker over det.

Men vi trenger en satsing på Groruddalen. Vi trenger flere møtesteder både for eldre og yngre, vi trenger levende torg rundt omkring i alle bydelene, der naboer og venner kan sette seg ned med en kopp kaffe, der unger kan møtes og spille biljard. Vi trenger internetkafeer, og vi trenger bibliotek. Mange steder har man pusset opp utemiljøet, eks Romsås, men på Ammerud må vi også pusse opp. Her er det asfalt, gateparkering med bilkjøring i begge retninger og Huken. Dette er jo lokalpolitikk – men jeg sier dette fordi jeg vil gå langt for å få avsatt penger på statsbudsjettet til en videre satsing på Groruddalen.

Vi må også jobbe i forhold til inkludering, spesielt med den voksne befolkningen. Lykkes vi ikke med dette i Groruddalen, lykkes vi ikke i resten av Norge heller. Viktige ting her er å få møtesteder spesielt der kvinner kan møtes.

Jeg har sagt ja til å stå på lista for jeg vil være med å gjøre en forskjell. Først og fremst er jeg opptatt av arbeidslivet i Norge. Med den regjeringa vi har hatt denne perioden har vi tatt raske skritt mot å bygge ned den norske modellen, der arbeidstakerorganisasjonene, arbeidsgiverorganisasjonene og myndigheten møtes for å få til et samarbeid. Vi har lite streiker i Norge. Årsaken til dette er fordi vi har denne unike samarbeidsmodellen. Vi har generelt lite konflikter i norsk arbeidsliv sammenlignet med mange andre land. Men de endringene vi har fått i arbeidsmiljøloven og de som ligger klare til å bli satt ut er det en stor maktforskyvning, fra kollektive avtaler og forhandlinger til individuelle samtaler og avtaler. Dette betyr at regjeringa flytter makta til arbeidsgiver og du som arbeidstager må passe på dine rettigheter selv uten hjelp fra arbeidslivets organisasjoner. Vi nærmer oss et arbeidsliv der arbeidstageren står med lua i hånda og tar til takke med det hen får.

En slik situasjon vil føre til at noen få vinner, mens de fleste vil tape. Dette kaller regjeringa et fleksibelt arbeidsliv, men jeg lurer på fleksibelt for hvem.

Likeledes dukker den ene etter den andre «bedriften» opp, med ideen om delingsøkonomi. Det kan høres flott ut for studenter å jobbe når man har anledning itl det, emn dette truer det norske arbeidslivet, der man er arbeidstager og arbeidsgiver. Der noen selger arbeidskrafta si til en som eier bedriften. Delingsøkonomi prøver å fremstille dette som om man er på likefot, du er en selvstendig arbeidstaker. Men ikke i ordets rette forstand. Du er avhengig av en oppdragsgiver som bestemmer takster ol. Du jobber i realiteten for en annen, men du har mistet alt som heter stillingsvern. Du må selv passe på forsikringer, du må selv passe på pensjon ol. Dette brer om seg og utkonkurrerer mange servicearbeidsplasser. Vi har bare sett begynnelsen.

Jeg vil inn på tinget fordi jeg vil gjøre noe med dette. Jeg vil ha tilbake tryggheten i norsk arbeidsliv, spesielt går dette utover de lavest lønnede. Jeg vil sørge for at også de med lave lønninger i dag får en jobb i fremtiden der de kan være trygg, og ikke bli utsatt for en et arbeidsliv Høyrekreftene i vårt samfunnsliv «sminker» og sier er fleksibelt.

Jeg vil inn på tinget for å endre forskjellsnorge. Jeg tror på et samfunn der det er små forskjeller mellom folk, der det er lite avstand mellom han som tjener mest og hun som tjener minst. Da må vi gjøre noe slik at unge mennesker kan få kjøpt seg en bolig til en fornuftig pris. Vi må gjøre noe med skattepolitikken – snu den retningen regjeringa har dratt oss nå. De som har mulighet må betale mer. Og de som tjener minst skal betale mindre.

Jeg har hele mitt liv vært opptatt av likestilling. Kvinners muligheter i det norske samfunn er dårligere enn menn. Dette må vi gjøre noe med. Vi må gjøre noe med det kjønnsdelte arbeidslivet. Det er ikke galt at kvinner velger en karriere innenfor typiske kvinneyrker, det har jeg selv gjort, men det skal ikke være slik at vi sperrer opp øynene om en mann jobber som helsefagarbeider, ei heller at det er en kvinne som bygger huset dutt. Med en slik utjevning vil også lønn og arbeidstid bli mer familievennlig. Vi ser det spesielt hos legene der kvinner snart er i flertall – leger ønsker ikke jobbe lange vakter, men heller en normalisert turnus. Dette skjer fordi kvinner har trådt inn i legeyrket og ønsker samtidig et familieliv. Jeg vil ha 6 timers dag. Jeg vil at kvinner skal føle seg trygge om de er på byen eller hjemme med mannen sin. Jeg vil gjøre mye for å stoppe volden vi ser mot kvinner i vårt samfunn.

Å ha levd som åpen lesbisk i snart 30 år har gjort mye med meg og det er en selvfølge for meg at vi alle tar i et tak og jobber for at LHBT personer skal føle den samme trygghet på jobb, ute på byen, hos legen, på skolen osv som heterofile. Jeg reagerer voldsomt på at Kr.f i Hordaland lager oppstyr fordi Knut Arild Hareide går i prideparaden under skeive dager i Oslo. Dette må snart få en ende.

Å sikre gode muligheter for skolegang og utdanning for alle i Norge er en viktig sak for SV, også for meg. Jeg er spesielt opptatt av yrkesutdanning, og ønsker å gjøre noe med den. Det er viktig at vi tilrettelegger skolegangen både for de som er ekstra motivert for læring og de som faller ut av videregående. Jeg vil på Stortinget for å gjøre noe med dette, og legger nok det meste av sjela mi i skolegang for de som faller ut.

En av de viktigste utfordringene vi står overfor nå er velferdsstaten. Det er enormt sterke selskaper som står på grensa vår for å få tilsagn på å få drive institusjonene våre, alt fra barnehager til sykehjem. Jeg vil jobbe for at det ikke skal skje. Våre ordninger er universelle, og skal være det i fremtiden. Jeg er villig til å betale mer skatt for at vi beholder disse institusjonene i felleskapets eie.

Klimakrisa truer oss alle. Vi må snarest mulig stoppe våre olje og gass produksjon. Vi har som land mye kunnskap og vi må bruke den for å utvikle nye arbeidsplasser. Det er ikke nok med grûndervirksomhet. Her må staten inn og ta ansvar bl.a gjennom skatte- og avgiftsnivå, men også investere i nye næringer.

Hver enkelt av oss kan velge en mer miljøvennlig hverdag. Dette må bli enklere og det må drives mer opplysningsvirksomhet på dette.

Dette var litt om meg og hva jeg ønsker å gjøre hvis jeg skulle komme i posisjon til det. Jeg håper dere tar kontakt med meg. Jeg vil gjerne komme på et møte for å presentere meg nærmere. Ta kontakt på Tlf: 90106739 eller mail: siv.kjollmoen@fagforbundet.no

 

Vennlig hilsen

Siv Karin Kjøllmoen